Pachi Tanglang Martial Arts Institute - Norway

Når man tenker på kampsport eller kampkunst, vil en tenke seg at utøveren skal kunne beskytte seg mot angrep, forhindre at angrep skal forekomme og vite hvordan angrepet skal kunne overvinnes på den mest effektive måten som mulig. Men innen Kung Fu er det ikke bare det. Følger man en organisert læring av Kung Fu, finner man fort ut at dette kan ta tid. I begynnelsen blir eleven introdusert for de fysiske bevegelsene, slik som de fleste tenker på fysisk bevegelse, altså slag, spark, blokkeringer, steg, osv. Dette gjøres via de fundamental teknikkene stilarten er bygget på, og i begynnelsen holder man seg til muskler og ledd, passe på at eleven bruker riktig kombinasjon av disse og klarer å få dem til å bli smidige og vel koordinerte bevegelser.

Når man går dypere inn i den tradisjonelle Kung Fu, vil man se at dette gjelder ikke bare angrep fra en motstander men også sykdom, skade og hvordan opprettholde en god fysisk og mental helse. Man inkorporerer de samme prinsippene og teoriene, som i den tradisjonelle kinesiske medisinen til angrep og forvar, men også for og forstå hvordan kroppen skal beveges. Retninger av bevegelsene til armene er fordelt på de fem elementene, samt fingrene, visse anatomiske deler, stillingene osv. På denne måten når man gjør en bevegelse skal man passe på at alle disse er tatt hensyn til, og at man posisjonerer kroppen etter dem. Ikke bare at det ser fint eller kult ut.

Hver skole har sine navn på former, Taolu (formene, også kjent som Kata, på Japansk) og individuelle teknikker. Veldig ofte er disse navnene poetiske i natur, slik som en teknik fra Tanglang Chuan (Kneler Stilarten), 黑虎偷心-HeHuTohShing, Den Svarte Tigeren Stjeler Hjerte. Så kan man da spørre seg, hvorfor en tiger? Hvorfor ikke en ape eller slange? Hvorfor fargen svart? Hvorfor ikke hvit eller orange/gul? Disse navnene er ikke tilfeldig utdelt, det er en gjennomtenkt årsak bak dem. For det første måtte kunnskapen holdes hemmelige, andre skoler skulle ikke kjenne til teknikkene og hvordan de blei utført. Det var en kode. Som lærdommen innen den tradisjonelle medisinen sier, og andre disipliner som Feng Shui og I-Ching, har disse fem elementene har flere egenskaper. De er tildelt farger, følelser, indre organer, retninger, osv. Disse poetiske navnene gir en beskrivelse av hvilke type bevegelse det er, hvor bevegelsen starter og slutter, hva fokuset i bevegelsen er både på et eksternt (angrep-forsvar) og et internt nivå (氣-Chi). Alle skolene hadde dokumentert sin kunnskap, oftest som ren tekst, kontra tekst med illustrasjoner. De gangene det var illustrasjoner var det enkle stillinger, og ingen beskrivelse på hvordan denne bevegelsen skulle utøves. Det var kodet i navnet til bevegelsen.

Det er kjent at noen stilarter av Kung Fu har veldig mange forskeligge taolu (former). Hvorfor trenger man så mange, for ikke å snakke om alle de individuelle teknikkene. En person har da bare to armer og to bein, et begrenset antall ledd og muskler, så bevegelsene er også til en viss grad begrenset. Det er ikke sånt at etter noen år klarer man å flektere albueleddet bakover og ta oss selv på skuldra, uten å rotere armen. Det går ikke, albueleddet kan bar fleketers en vei. Så hvorfor da så mange teknikker? Tanken er at teknikkene er som maten i en bufeet. Fordelen med en bufeet er at det finnes noe for alle. Man har muligheten til å smake på mange ting, og dermed finne noe vi liker og det vi liker best. Sånn er det med teknikker i Kung Fu også. Vi er alle forskjellige, på en eller annen måte. Noen er høye, noen er lave, noen er mer fysisk sterke, andre er raske, noen liker å ha det enkelt, andre liker mye endringer og mer komplisert. Derfor lærer mann en hel haug av teknikker, forflytninger, kombinasjoner og mutasjoner av det hele. Men til syvende og sist er det bare en håndfull teknikker som en virkelig blir god på; som blir egne. Dette er på en overfladisk, men også på et dypere nivå.

Chi i bevegelse

Tanken bak en stil er at den skal lede utøveren gjennom et ganske så organisert system, for at kroppen og sinnet skal vokse mest mulig med kunnskapen. Vær Taolu er designet slik at spesifikke ting skal trenes på, i begynnelsen er det å kunne gå fra en teknikk til en annen, klare å sette inn kraften der den skal og koordinere kroppen. Etterhvert som eleven utvikler seg, går lærdommen dypere og dypere. Som nevnt tidligere i artikkelen har hvert element et indre organ, en kropps del den tilhører, en retning, en finger, en stilling osv. Det vill si at i en bevegelse som tilhører f.eks ild elementet, så må man vite hvilken organ denne tilhører, hvilken kropps del man fokuserer på i bevegelsen, hvilken retning slaget går og hvilken stilling man burde gjøre. Derfor tar det tid å lære Kung Fu (sleve navnet betyr jo Tid og Dedikasjon, eller 'hardt arbeid over lengere tid'), man klarerer ikke å fordøye alt i begynnelsen, man har nokk med å vite hvor den høyre armen og det venstre beinet er.

Tradisjonell kinesisk medisin har mange grener, men til felles for dem alle er forståelsen om å opprettholde kroppen egen evne til å holde seg frisk og sterk. Opprettholde den indre harmonien, eller som den vestlige medisinen kaller det; homøostasen. Denne urgamle kunnskapen, som mange vet, baserer seg på forskjellige teorier, prinsipper og ideer. Blandt disse finner vi Ying-陰 og Yang-陽 og Wu Shing Chi-五行氣(fem elementene). Det er viktig å skjønne at disse elementene, er konsepter som beskriver forskjellige egenskaper. Elementene kan påvirke hverandre på en positiv og en negative måte. For å beskrive deres relasjon til hverandre er det ofte gjort via en syklus av kreasjon eller destruksjon. En annen måte, er å bruke ideen på San Tsai Chi-三才氣, hvor man tenker på elementene som om generasjoner i en familie. Vi har foreldre, en selv og egne barn. Disse kan også påvirke hverandre på en positiv og en negative måte. Det finnes også andre måter å bruke de fem elementene på for å beskrive årsaker til sykdom, og diagnostisering av dem.

Den enkleste måten å bruke Wushing Chi og San Tsai Chi på, innen Kung Fu, er å beskrive retningene på bevegelsene. San Tsai Chi, er brukt i bevegelser i et horisontalt plan. Mens Wushing Chi er mer brukt i bevegelser i det vertikale planet. Har man kjennskap til disse og skjønner deres relasjon til hverandre ser man at i de forskjellige Taolu er rekkefølgen til bevegelsene ikke tilfeldigvis satt sammen.

Innen TCM er 氣-Chi et begrep som brukes mye. Det gjør man også i Kung Fu. De fleste har hørt om Chi Kung. Oversetter man dette blir det 'dyrking eller kultivering av Chi'. Det finnes forskjellige former av Chi Kung. For helse, for styrke (denne typen er det man ofte ser på oppvisninger av brekking eller nesten umenneskelig presentasjoner av krefter) og for projeksjon. Kung Fu stiler har sine versjoner av Chi Kung, hvor bevegelser som eleven er kjent med trenes individuelt eller i kortere sekvenser. Denne formen for trening gir eleven mulighet til å fokusere på individuelle karakteristikker av bevegelsen. Lære seg å bruke hele kroppen, for på den måte utnytte all kraften kroppen kan gi. Koordinere pusten med bevegelsen, og lære seg når det er mest hensiktsmessig å trekke inn pusten, holden den eller få den ut. Enkelt sett kan man si at en hver bevegelse eller teknikk er Chi Kung. Så lenge man vet hva man gjør i teknikken og hvorfor man gjør det. At fokuset er å harmonisere kropp, Chi og sinnet.

Når man gjøre det riktig, blir Kung Fu en meditasjon i bevegelse.